I perioder med dårlig eller ustabil økonomi er det fornuftig å holde igjen, vise nøkternhet, sette tæring etter næring. Det gjelder både for storsamfunnet, lokalsamfunnet, bedriften og familien. Vi holder familieråd, bedriftsforsamling, kommunestyremøte eller fylkesting der ledelsen, med gode grunner, ber om økonomisk ansvarlighet.

Men så tar møtet en uventet vending. Det viser seg at spareregimet, nøkternheten og kostnadskuttene bare skal gjelde for noen i fellesskapet. De utvalgte er offentlig sektor, helse og utdanning, distriktene, Skånland og i familien: kun den ene av to sønner! I de store bedriftene er det i all hovedsak de ansatte som skal ta konsekvensene i form av permitteringer og rasjonaliseringstiltak. Det er naturens gang, mens begrensninger i sjefenes lønns- og opsjonsfest vil være skadelig for konkurranseevnen og brudd på menneskerettighetene.

Tilbake til familien. Her skaper selvsagt denne skjevheten dårlig stemning, på tross av at vi nå går inn i den kalde fine tida. Den ene sønnen, den utvalgte, klarer ikke riste av seg uroen og indignasjonen over å bære ansvaret alene. Som søsken flest sammenlikner han seg med broren som går fri. Det har gullgutten gjort lenge, konstateres det med sammenbitte tenner.

Selv i perioden som ligger bak oss, med ekstrem høykonjunktur for næringslivet og en historisk vekst i det private forbruket, har det offentlige blitt avkrevd nedskjæringer og utallige omorganiseringer. Når så økonomien svekkes av en internasjonal finanskrise er det, stor overraskelse, igjen det offentlige velferdstilbudet som må effektiviseres. Ny adventstid der krumkakebakst og Jul i Svingen må vike plass for fakkeltog og fortvilte leserinnlegg.

Den rød-grønne regjeringen gjorde nok rett i å trygge bankenes likviditet og kapitaltilgang selv om bankpakkenes størrelse og fordeling skapte diskusjon. Verken Jens Stoltenberg eller daværende finansminister Kristin Halvorsen ble den gang kritisert for statlig overstyring og lokal frihetsberøvelse.

Men hvorfor denne vegringen mot å gjøre offentlige investeringer? Jeg tror svaret ligger i utviklingen av Det Norske Arbeiderparti. Vi ser i dag et moderne Ap, version 2.0, der Jens gjør tydelig skille mellom det å skape (i det private) og det å dele (i det offentlige). Den positive verdiskapningen er altså forbeholdt den ene sektoren, som har vekst, mens det negative forbruket tilskrives den andre sektoren. Tenk at vår tids fremste sosialdemokrater adopterer slik klassisk borgerlig ideologi! Retorikken er selvsagt relativt ny selv om Apledelsen selv har sluttet å ta New Public Management-ordet i sin munn.

Mange tviler på klokskapen i å kutte i grunnleggende velferdstilbud (opplæring, helse, omsorg), all den tid finanskrisa skaper usikkerhet for familier også her i nord. Jeg finner belegg for dette i engasjementet til vår lokale næringsforening, til Sør-Troms Regionråd, til Harstad Tidende, til fylkesmannen i Troms, som alle på sin måte uttrykker bekymring for nedbyggingen av viktige velferdstilbud.

 Skånland vgs, den utvalgte, har virkelig fått kjenne hvor blindt og hvor urettferdig ansvaret fordeles. Vi har å gjøre med en skapende organisasjon som har et unikt opplæringstilbud. rotfestet i sitt lokale miljø. Skolen har dessuten en forbilledlig økonomistyring, det vil både bedriftsøkonomen og samfunnsøkonomen enes om.

La oss ikke glemme at politikere også er mennesker. Mine tanker går til to unge fylkestingsrepresentanter hvis politiske svenneprøve gikk ut på å stemme mot sin overbevisning eller å ignorere heimfolkets stemme. De må ha hatt tunge dager. Da gjør det kanskje godt å få noen trøstens ord fra de mer erfarne spillerne: - Så, så, mine venner, det går over og det gjør mest vondt første gangen.

De utvalgte trenger også juleferie. Av hensyn til egen familie vil jeg presisere at den forsmådde sønn i denne teksten er en konstruksjon og ikke hentet fra egne erfaringer. Poenget er gyldig likevel og jeg er redd nyåret ikke byr på store forandringer i så måte. Jeg håper jeg tar feil.

Kommentaren sto på trykk i Harstad Tidende i desember 2009.