Begrunnelsen for uttrekket var selskapets leveranse av overvåkningsutstyr til den ulovlige israelske segregeringsmuren på de palestinske områdene.

Kort tid etter offentliggjøringen av uttrekket kunne vi lese om hvordan den norske utenriksministeren måtte forsvare Oljefondets håndtering ovenfor den israelske forsvarsministeren, Ehud Barak. Her gjorde utenriksminister Støre det klart at uttrekket ikke var en politisk handling fra den norske regjeringen, og at Oljefondet nylig hadde økt sine investeringer i Israel og i israelske selskaper. Dette bekreftes av fondets egen årsrapport for 2008, som viser en betydelig økning i israelske investeringer.

Vilkårlighet
Uttrekket fra Elbit i september ble fremhevet av norsk og internasjonal presse som en etisk seier for det norske investeringsfondet. Etter nærmere evaluering kommer det imidlertid frem at ekskluderingen av det israelske teknologiselskapet ikke kan tolkes som en friskmelding av fondet, men at det derimot manifesterer problemet ved Oljefondets mandat og praksis. Fondet rår i dag over aksjeposter og obligasjoner i nærmere 8000 selskap verden over. Etikkrådet er ansvarlige for å observere og rapportere om noen av selskapene eller deres underleverandører bryter med fondets etiske retningslinjer. Det er utvilsomt en krevende oppgave, og Etikkrådet har per i dag begrenset kapasitet og ressurser til å oppfylle sitt mandat. Resultatet av denne praksisen er en situasjon hvor Etikkrådets tilrådning om uttrekk fra de ulike selskapene er preget av vilkårlighet. Det er denne vilkårligheten Amira Hass, en prisbelønnet israelsk journalist i avisen Haaretz, refererer til i en artikkel nylig, ”-Why Stop With Elbit?”. I artikkelen peker Hass på at ekskluderingen av Elbit fra Oljefondet ikke vil renvaske Oljefondet så lenge fondet fortsetter å holde på sine øvrige kontroversielle israelske investeringer. I fondets investeringsportefølje finner man også selskaper som Africa Israel Group og Israel Discount Bank, begge medvirkende til den ulovlig israelske okkupasjonen av Vestbredden.

På samme tid må det presiseres at investeringer i israelske selskaper eller selskaper som opererer i Israel er ikke automatisk brudd på de etiske reglene. Derimot kan det ikke aksepteres at oljeformuen investeres i selskap som aktivt og direkte bidrar til den ulovlige okkupasjonen av Palestina. Dette er dessverre tilfelle i dag.

I løpet av det siste året har mediedekningen av Oljefondet økt betydelig. En praktisk konsekvens av dette har vært flere avsløringer om Oljefondets eierskap i selskaper som bryter med fondets etiske retningslinjer. Utbredelsen av uetiske virksomheter innenfor aksjeporteføljen er alarmerende, og strekker seg lengre enn tilfellene i Israel. Det faktum at Finansdepartementet har valgt å overse mange av de etiske bruddene begått av fondets egne selskaper, bekrefter kun vilkårligheten i forhold til hvilke virksomheter som blir ekskludert.

Siden innføringen av de etiske retningslinjene i 2004 har kun et trettitalls selskaper blitt ekskludert fra fondets investeringsportefølje. Flere av disse har senere blitt gjenopptatt i fondet grunnet hva Finansdepartementet kaller ”forbedret oppførsel”. Til tross for at Oljefondet internasjonalt er ansett som et av de mest etisk progressive investeringsfondene i finansverden, vil en titt på fondets selskapsportefølje tydelig vise at Oljefondet ikke har evnet å oppfylle sitt etiske mandat.

Foruten de overnevnte virksomhetene har det blitt avdekket at fondet har aksjeposter i øvrige selskaper som bryter med de etiske retningslinjene. I Oljefondets investeringsunivers finner man blant annet oljeselskapene Repsol YPF og Occidental Petroleum, som begge er anklaget for alvorlig miljøkriminalitet og overgrep mot de lokale urfolkenes rettigheter i den søramerikanske regnskogen. I tillegg sitter Oljefondet på eierandeler i bedrifter med utbredt bruk av barnearbeid, senest dokumentert i fondets egen forventningsrapport fra 2009. Spesielt bekymringsverdig blir disse funnene når man vet at bekjempelse av barnearbeid har vært en viktig målsetning for fondets forvaltere.

Listen over selskaper er lang, og det faktum at Norge bruker overskuddet fra oljeproduksjonen til å investere i slike selskaper kan ikke aksepteres. Ettersom disse investeringene har blitt godkjent og gjennomført under dagens ”anerkjente” etikkregime, kan man stille seg spørrende til om det er mulig å gjennomføre en etisk forvaltning av oljeformuen. Beklageligvis har ikke denne debatten nådd offentligheten.

Behov for en kursendring
Erfaringene fra snart fem år med et såkalt ”etisk” investeringsfond bør være tilstrekkelig til å se behovet for en kursendring. Det har vist seg vanskelig, om ikke umulig, å kombinere investeringer i dagens globale finanssystem med fullgode etiske standarder. Derfor vil det være essensielt å tenke nytt når fondets fremtid skal diskuteres. Dagens ordning ble kvernet ut i tid da finansinvesteringer ble sett på som noe uavkortet positivt. Det siste året har derimot vist utfordringene ved å delta i et uregulert internasjonalt finanssystem, hvis elementer undergraver sitt eget fundament.

Stortinget og Finansdepartementet har så langt vist seg motvillige til å gjennomføre en helhetlig evaluering av fondets praksis og mandat, tross tallrike initiativ fra organisasjons-Norge. Derfor er det betimelig å anta at en reformering av olje- og gassinntektene ikke vil komme av seg selv, men at en slik endring fordrer en bred folkelig mobilisering. Dette vil kreve en offentlig debatt hvor befolkningen, og ikke de ”høye herrer” i statsforvaltningen, setter betingelsene for den fremtidige bruken av oljeformuen.

Av Lars Gausdal, medlem av Attac Oilwatch

Kommentaren sto på trykk i Klassekampen 21.12.2009