For finanssektoren gjelder et omvendt Robin Hood-prinsipp. De fattige tar regningen for de rike. De sosiale konsekvensene av finanskrisen er alvorlige, også hvis man ser utenfor Norges grenser. De private bankenes profittfest betales nå av vanlige folk i form av tapte arbeidsplasser, underskudd på offentlige budsjetter, og økt fattigdom.

En god måte å få finanssektoren til å bla opp for sine synder, og samtidig bidra til en reell omfordeling som tar fra de rike og gir til de fattige, er å skattlegge finanstransaksjoner. På de globale finansmarkedene handles det hver dag med verdipapirer til en verdi av over 5.000 milliarder dollar. Selv en svært lav skatt på disse transaksjonene, vil gi betydelige inntekter til de som til nå har tatt regningen for finanskrisen. En slik skatt vil kunne bidra til global omfordeling og styrking av FN-systemet.

Fra den norske regjeringen er det ganske så stille om en slik skatt på finanstransaksjoner. Men i EU er en slik skatt nå høyt oppe på agendaen. Sentrale EU-land som Storbrittania, Tyskland og Frankrike støtter nå en slik skatt, og på sitt toppmøte i desember ba EU om at IMF utreder en global skatt på finanstransaksjoner. Tidligere på høsten i fjor vedtok G20-lederne det samme. Under klimatoppmøtet i København før jul, tok Gordon Brown og Angela Merkel til orde for at klimatiltak for fattige land må finansieres ved hjelp av inntektene fra en slik skatt.

Nå kan det se ut til at G20-lederne på sitt neste toppmøte, som finner sted i Canada i juni måned, kan gå inn for å innføre en skatt på finanstransaksjoner.

Likevel er det for tidlig å juble. Det er nemlig grunn til å bekymre seg for at pengene kommer på avveie. G20-lederne, og EU, vil høyst sannsynlig gå inn for at de store inntektene som selv en svært lav skatt på finanstransaksjoner vil generere, skal forvaltes av IMF, og ikke av FN. Og dermed blir det så som så med Robin Hood-effekten.

IMF er godt kjent for å være langt mer opptatt av finanssektorens velbefinnende enn vanlige folks velferd, og til å diktere velferdskutt og innstramminger i land som får lån av pengefondet, og for å redde skrantende finansnæringer. Dette er også tilfellet i svært mange av de landene som har fått IMF-lån under denne finanskrisen. De negative sosiale konsekvensene av krisen blir faktisk verre med pengefondets økonomiske politikk. Likevel ser det ut til at de europeiske økonomiske stormaktene ønsker å gi fornyet tillit og legitimitet til det utskjelte pengefondet, og tilføre store midler fra en global transaksjonsskatt. Det er en Robin Hood som holder på å gå seg vill i skogen.

Artikkelen var publisert på Nei til EUs nettsider 22.02.2010