Av Benedikte Pryneid Hansen, leder i Attac Norge

Flere rapporter tyder på at fondet, til tross for de nye retningslinjene, i praksis fører nesten samme politikk som tidligere.

Det internasjonale pengefondet (IMF) har nylig kommet med innrømmelser om at deres politikk overfor utviklingsland de siste tre tiårene på mange områder har vært feilslått. IMF har dermed endret sin retorikk. Et mer solidarisk pengefond hadde vært å ønske, men det er forskjell på ny retorikk og nye realiteter. Attac mener det er for tidlig å si hva de nye retningslinjene faktisk betyr for IMFs politikk. Flere rapporter tyder på at fondet, til tross for de nye retningslinjene, nå i praksis fører nesten samme politikk som tidligere.

Sigbjørn Johnsen skriver i Klassekampen 19. mai om det regjeringen mener er bedrede retningslinjer hos IMF og hvordan fondets politikk nå har blitt spiselig for den rød-grønne regjeringen. Attac vil vise til innspill fra Forum for Utvikling og Miljø og Kirkens Nødhjelp til proposisjonen som omhandler låneavtalen hvor de konkluderer med at ”det ennå ikke finnes empirisk bekreftelse på at disse nye ordningene er mer fleksible og uten strukturpolitiske vilkår”.

Her i landet har det vært Arbeiderpartiets politikk at ”hele folket i arbeid” er den beste medisinen for å mobilisere ressurser for å komme ut av en krise. IMF stiller imidlertid fortsatt betingelser for sine lån som gjør det vanskelig, om ikke umulig for land i krise å føre en politikk for økt sysselsetting. En rapport fra Center for Economic and Policy Research (CEPR) viser at 31 av 41 låneavtaler inngått med lav- og mellom¬inntekts¬land etter finanskrisen innebærer strenge strukturkrav. CEPR viser hvordan IMF gjentatte ganger overvurderer et lands økonomiske utsikter i krisetider, og fortsetter å anbefale den samme medisinen; en medsyklisk politikk som forsterker den økonomiske nedgangen og fører til økt arbeidsledighet.

Ut fra Johnsens kronikk kan det virke som IMF er en nøytral økonomisk utlåner og rådgiver som kun ønsker å ”fremme global makroøkonomisk og finansiell stabilitet”. Det finnes alt for mange eksempler på at IMF med ”finansiell stabilitet” i praksis mener et bestemt økonomisk system som legger stramme makroøkonomiske krav til grunn. Selv om fondet nå har gått bort fra det belastede begrepet ’strukturendringsprogrammer’ ligger det fortsatt strukturkrav i avtalene. Rapporter viser at IMF i tida etter finanskrisa har gitt lån til lavinntektsland som har bidratt til å redusere myndighetenes muligheter til å satse på helse og utdanning.

I fjor kom FNs finanskrisekommisjon med anbefalinger om ikke å styrke IMF i krisetider, men å heller satse på bilaterale lån, eller gi støtte gjennom regionale institusjoner og FN. I stedet for følge råd fra den anerkjente økonomen Joseph Stiglitz, som ledet kommisjonen, fortsetter Norge å støtte et fond som skaper og forsterker kriser.

Det er også grunn til å spørre om hvor stor del av de pengene som nå lånes ut på gunstige vilkår fra IMF som vil gå med til å innfri gamle krav, til å nedbetale lån som kreditorene ellers ville ha fått store problemer med å få innfridd? Om dette også er en redningspakke for dagens kreditorer, burde ikke da disse kreditorene i så fall også gi et bidrag? IMF ble av G20-møtet bedt om å utrede hvordan finanssektoren kunne bidra finansielt til å dekke de store kostnadene som følge av krisa. Rapporten fra IMF kom nå i april, og den vurderer bl.a. en skatt på finanstransaksjoner. IMFs vurdering tar utgangspunkt i den samme modellteoretiske og ideologisk funderte tilnærming som den vi har sett fra IMF tidligere, uten vekt på faktiske observasjoner og erfaringer. Spekulanter og spekulasjonsgevinster er ikke et problem i IMFs modeller. Fondet finner derfor ingen grunn til å anbefale avgifter som kunne redusert omfanget av spekulasjon, og som samtidig kan bidra vesentlig til global omfordeling.

Flertallet i Finanskomiteen anbefaler Stortinget å godta denne avtalen med IMF. De har ikke lagt inn betingelser, men nevner viktigheten av at nye lån ikke bidrar til nye gjeldskriser og at landene får frihet til å føre en motkonjunkturpolitikk. Rapport etter rapport viser hvordan IMF ikke har endret politikken merkbart i praksis, og det er derfor lite som tyder på at flertallets merknad vil bli tatt hensyn til. Med mindre lånene styres av andre enn IMF.

Kommentaren sto på trykk i Klassekampen 25.05.2010